"Tellings" 2021
"Tellings" med Jan Erichsen (NO), Ralf Kokke (NL) og Susan Carr (US)
Galleri Ler har gleden av å presentere tre kunstnere, hvorav to tidligere ikke har stilt ut i Norge. Jan Erichsen (Norge) er en konseptuell kunstner med internett som sin vesentligste arena, mens Ralf Kokke (Nederland) og Susan Carr (USA) har valgt et mer tradisjonelt medium. Felles for dem er at de har et enkelt og til dels naivt uttrykk, men samtidig dype og komplekse temaer. Vi blir dratt inn en verden av lykke og sorg, traumer og lindring, og ødeleggelse og fare. Kom og se selv; velkommen til salgsutstilling som også viser private eide bilder.
JAN ERICHSEN
Jan Hakon Erichsen, født 1978, er en norsk visuell kunstner som jobber innen flere kunstformer og medier. Han har blant annet blitt beskrevet som en kunstner med forskjellige ansikter, både innenfor «performance» og utradisjonelle, eksperimentelle felter, med hovedvekt på temaer som frykt, sinne og frustrasjon. For tiden jobber han for det meste med korte «ødeleggelsesvideoer» som han daglig legger ut på sin instagram konto. Gjennom internett har Erichsen fått en stor følgerskare, med millioner av klikk på videoene sine. Her utforsker Jan Erichsen den type ting og gjenstander som mennesker normalt omgir seg med, ofte gjennom å overdrive måten han ødelegger disse dagligdagse ting på, eksempelvis ballonger, pasta, taco skjell, husholdningsartikler etc., objekter med lav pengeverdi, eller ved bruke dem på uortodoks vis.
«Ødeleggelse», kreativitetens mørke side, har en lang historie innenfor samtidskunsten, og Erichsen bruker for det meste kniver, men også blant annet øks, når han eksempelvis ødelegger ballonger. «Du skal virkelig, virkelig ikke prøve dette hjemme», sier Erichsen i en av sine instagram videoer, som har pekt på blant annet kjedsomhet som opphav til sin kunst. Seerskaren hans har hatt en tendens til å legge mer i kunsten hans enn han selv har intensjon om; for Erichsen behøver ikke å poppe ballonger bety noe mer enn nettopp å poppe ballonger. Han er influert av Chris Burdon, har hentet inspirasjon 1960 og 70-tallets «performance» kunst, punk rock og filmer, spesielt grøssere; han finner mye mørk humor i hverdagslige utfordringer. Jan Erichsens kunst representerer på en uovertruffen måte den nåværende tankegangen i kunstverdenen der ødeleggelse i seg selv er en skapende handling, og han klarer å kombinere det svært enkle med det kompliserte slik at de fleste typer iakttagere kan ha glede av kunsten hans.
Erichsen har brukt flere år på å perfeksjonere en D.I.Y. estetikk, og har stilt ut både i norske og internasjonale gallerier og museer, eksempelvis Astrup Fearnley, Elevator Gallery i London og AC Gallery i New York. Han har også vært med på flere internasjonale videofestivaler etter at han fullførte sin utdannelse ved Statens kunstakademi i Oslo i 2004, der han la grunnlaget for sin interesse for ødeleggelse og fare. Store medier for kunst har merket seg Jan Erichsen; det være seg Art in America, Kunstforum International og New York Magazine, og han er derfor åpenbart en kunstner også for morgendagen.
RALF KOKKE
Ralf Kokke, født 1989, kommer fra en havnearbeiderfamilie i Rotterdam, Nederland. Bakgrunnen har blitt helt avgjørende for hans kunstneriske virke; oppveksten til familien med 40 timers arbeidsuker i ydmykende forhold, med liten sjanse til å samvirke med andre annet enn gjennom jobb, eller til individuell kontemplasjon, mangfold og refleksjon, har gitt ham skråblikket til kanskje å bli en av morgendagens store kunstnere.
Arbeidene hans bærer preg av oppveksten, der hardt kroppsarbeid over mange år gjenspeiles i figurene og objektene han maler, både fysisk og mentalt. I dette henseendet kan han sammenliknes med eksempelvis Max Beckmann; figurene har en struktur som gir inntrykk av at objektet vil rømme fra det, uten å lykkes - fra starten til slutten av livet deres er de underlagt sosialt press. Han avdekker fragmenter av vestlig kultur, og europeisk malerihistorie (med dets håndverk som varemerke), som har vekket hans interesse. Med en blanding av lykke og en viss sorg, skaper han en imaginær verden av øyeblikk iakttageren ønsker å være del av. Hans intuitive stil, der han zoomer inn gamle verker og bringer sammen gamle og nye temaer, viser hvordan han fortsetter å utvikle temaet «vestlig kunsthistorie», og hvordan det forandrer seg sammen med dagens kultur.
Ralf Kokke speiler en verden som er alt annet enn vakker, der kampen mellom David og Goliat langt fra er over, enten den henspiller på arbeiderklassens forhold til storkapitalen, forskernes kamp mot klimaskeptikerne, eller friksjonene mellom forskjellige trosretninger. Han maler bilder med tegn på fysisk og psykologisk undertrykkelse; de tegneserieaktige figurene skildrer eksempelvis ikke den stolte arbeideren, men heller den desillusjonerte mannen som er tvunget til å finne sin vei gjennom klassen han tilhører; som en slags arbeidshest for andre.
SUSAN CARR
Susan Carr, født 1963, blir blant annet beskrevet som «kunstnernes kunstner», et navn både for dagens og morgendagens kunst. Amerikanerinnen bosatt i Cape Cod utforsker for øyeblikket rommet mellom skulptur og maleri, men jobber også med fotografi og det skrevne ord – hun har gitt ut en liten memoarbok kalt «Tensions» med prosa, poesi, fotografi og maleri. Som en av natur nysgjerrig person som ser på seg selv som en evighetsstudent, er hun også interessert i såkalt «asemisk skriving», som kan beskrives som et åpent rom, eller en bok uten ord, som gir iakttageren muligheten til selv å tolke det de ser.
Ved første øyekast kan Susans malerier og skulpturer virke snodige og vimsete, eller kanskje heller uberegnelige og lunefulle, og ikke minst som tatt ut av et karneval, men de vokser på en skremmende måte dess mer man iakttar dem. Verkene kan også oppleves som «selvbiografi» der de er mekanismer for å overleve tap av ens nærmeste, og bearbeidelse av sorg. Figurene fremstår som lekne portretter av personer som nettopp har gjennomgått store traumer. Susan Carr er også en kunstner som verdsetter innfødte, eller stammefolks verker, og jobber også med sine egne totems; hun er svært opptatt av å ivareta deres kultur, og ikke minst deres kunst. Ikke ulikt Picasso som hentet inspirasjon til sitt kanskje mest kjente verk «Damene ved Avignon» fra afrikansk stammekunst. Den samme Picasso som uttalte at han hele livet forsøkte å male som et barn, og i så måte kan man kanskje si at Susan Carr også lykkes.
Susan Carr er svært hardtarbeidende, et levende eksempel på at det enkle ofte er det beste, men samtidig det vanskeligste å skape, og hun lever i pakt med materialene hun benytter; hennes hjem er fylt av maling, tre og fiber. Hun er fryktløs i måten hun dykker inni nye materialer som kan tjene som et middel for å kommunisere en bestemt ide eller følelse. Nettopp «berøring» er et sentralt emne i Susans kunst; iakttagerne ønsker å ta på objektene hun har skapt, enten i medfølelse med deres traumer eller som et ønske å spise det som kan se ut som en kake. Hun har stilt ut på gallerier og kunstinstitusjoner flere steder i USA, og også i Tyskland. For henne er kunst et sted der hun finner trygghet og ro, og ikke minst lindring, og hun har uttalt at dette gir en spesiell drive til å skape mer.